Leif har alltid vært opptatt av å komme tett på. Han er praktikeren, som vil at ting skal skje. ”Seminar på seminar er til ingen nytte hvis det ikke skjer noe der ute”, som han selv sier. Leif har hatt et helt arbeidsliv i bistand, og Afrika er ”hans” kontinent. Med sitt sørlandske lynne har han en åpenbar evne til å bygge relasjoner og broer. I Zambia jobbet han med å styrke mulighetene til de funksjonshemmete, gjennom å bygge egne sentre og farmer for de blinde. Hans idrettsfaglige bakgrunn gjorde det naturlig at fotball ble en del av virkemidlene i hans arbeid.

Leif har en ydmyk og realistisk holdning til hva ”lille Norge” kan utrette i sitt bistandsarbeid. – Det handler om å se ting i sitt rette perspektiv. Det er det som gir glede og optimisme. At vårt bidrag er beskjedent, men nyttig. I en mannsalder har han vært aktiv ”der ute”. Med i bagasjen hadde han også sin lidenskap for fotball, og var med i pionerarbeidet med å bruke fotball som inngang til å skape forståelse og kunnskap rundt hiv/aids-utfordringene i Zambia. I et land som nesten mistet en hel generasjon i aids, har det også vært sterke opplevelser for Leif. Mange av hans tidligere kollegaer er nå borte.

Allikevel har Leif fortsatt troen på at Zambia kan få det til, og er det noe han er lysten på så er det å korrigere et bilde av afrikanere som stakkarslige og triste mennesker. Det skal Elijha Ngwale, en god venn og den første universitetsutdannete blinde i Zambia være med å fortelle sin historie om.

Det viktigste og vanskeligste i Zambia
Leif er tydelig på at det er fordelingen som er den største utfordringen. Den økonomiske veksten som skjer i landet blir dårlig fordelt, og det er fortsatt mye å gjøre innenfor både helse, utdanning og det å skape arbeidsplasser særlig for ungdom. Landet trenger et dedikert lederskap til folkets beste. Zambia har alle forutsetninger for å bli fremgangsrikt, men det koker ned til lederskap og styresett. – Få bukt med korrupsjonen, så er det mye de kan klare.

Fotball som driver i arbeidet
Leif var en av pådriverne for å bruke fotball som brekkstang i arbeidet med hiv/aids. På samme måte som kultur også er en klok måte å styrke et lands selvtillit og selvrespekt på, gjør fotball også at man møtes på likt nivå. Det er ikke viktig hvem du er eller hvor du kommer fra – fotball er fotball på tvers av farger, geografi og religion. Det var også slik de kom i gang med å sende zambiske lokale fotball-lag til Norway Cup i sin tid. Norad støttet med pengene, og utvekslingen kunne skje. Fotball som inngang gjorde også at de unge lyttet til det de fortalte og lærte dem om aids, beskyttelse og smitte. – Det er en undervurdert inngang, – men det er selvsagt også begrenset hva du kan få til, sier Leif.

Om norsk sjølgodhet
Ifølge Leif har vi en overdreven oppfatning av betydningen vår som giverland. Og etter så mange år i felten som han har, så lytter vi; – Vi blir så sjølgode, tror at de begrensete pengene våre kan endre land. Det er totalt å skyte over mål etter min mening. Samtidig er han svært opptatt av å se vårt bidrag i sitt rette perspektiv, for vi har absolutt en rolle å spille. – Norge kan ikke utvikle hele landet, men vi kan gjøre bidrag på et begrenset tematisk område. Vårt bidrag er beskjedent, men nyttig. Det må man se glede i – det nytter.

Ydmykheten og trua
Etter et langt liv i bistandsarbeid er det kanskje vanskelig å beholde troen på at dette nytter. Leif er ikke en av dem. Han har fortsatt troen på dette, men er nok mer realistisk. – Vi sitter nå som giverland mer i baksetet, og har større respekt og forståelse for våre samarbeidspartnere. Vi kaller dem partnere. Det mener jeg er en god utvikling. Kanskje har vi blitt litt mer ydmyke, og kanskje vi også nå får til mer? Det blir spennende å komme ned og se utviklingen.

Hva som gjør Leif mest forbannet
Leif er en godlynt og positiv kar. Det skal mye til for å irritere en sørlending. Men den store avstanden og forskjellen mellom folk i Zambia kan virkelig fyre han; – Elitens manglende empati for de mindre bemidlete gjør meg forbanna. Det virker som de mener det er deres gudommelige rett å ha mer enn de andre. Det å dreie en slik holdning er både vanskelig og frustrerende.