Per har vært med å forme de store linjene i norsk bistandsarbeid. Det var under hans ledelse i Norad at Norge introduserte begrepet ”mottakeransvar”, noe resten av verden senere adopterte. Bistandslandene skulle selv ta ansvar for hvordan de forvaltet midlene de fikk.

Hans hjerte er hos Sør-Afrika hvor han nettopp var svært delaktig i en slik type bistandsarbeid som ambassadør. Det politiske engasjementet har vært sterkt og menneskene som han selv omtaler som ”de store gutta” er mennesker han har nære relasjoner til.

Og det er absolutt menneskene Per er mest opptatt av – eller som han selv sier: ”skal du være med på denne reisen må du bestemme deg for om du vil se elefanter eller folk. Denne reisen handler om folk”.

Per regnes som en kjempe innen norsk bistandsarbeid, og har latt seg imponere over hvordan Sør-Afrika har håndtert hjelp utenfra. – Vi kunne hjelpe med kompetanse og finansiering, men det var Sør-Afrika som tok vare på seg sjøl. Vi vet at Per har en og annen historie å fortelle om sine møter og opplevelser i skjæringspunktet forsoning, bistandsarbeid og utvikling.

Om Sør-Afrika og paradoksene
Sør-Afrika er kontrastenes land. Gjennom 400 år hadde de kunnet bygge infrastruktur og institusjoner som ingen andre afrikanske land kunne måle seg med. Det gjorde at de hadde grunnstrukturen på plass, og det var blant annet det som reddet dem når apartheid ble avskaffet, i følge Per. Men det aller viktigste var en sterk leder. En Mandela. Og en Winnie som holdt navnet hans kjent og viktig i alle de årene han satt fengslet. Det paradoksale er at de har bygget opp en nasjon med bedre infrastruktur enn i Norge, og samtidig er det ikke så mange år siden du ble banket opp for å gå på feil side av gata.

Mandela som den avgjørende lederen
Det er ikke alle som får telefonen: ”Herr Grimstad er De interessert i å spise frokost med Mandela i morgen?” Fordi Per har kommet tett på ”de store gutta” har han også sterke historier å fortelle om dem. – Mandela er en stor personlighet, forteller Per. En høvdingsønn, som alltid har vært vant til å være ”chief” selv. En utrolig sosial mann som er fantastisk å snakke med. Som ser alle og ”tar rommet” når han kommer inn. Da vi spiste frokost sammen var vi egentlig bare to gamle menn som pratet om livet. Men Per så også hvordan han alltid hadde oppmerksomheten rettet mot de som sto alene. Han har en egen evne til å få alle til å føle seg viktige. Samtidig var Mandela den viktigste grunnen til at dette landet kunne komme videre, og til at det gikk såpass bra; Han bestemte hvordan det skulle være og hvordan ”vi” skulle ha det. En sterk leder.

Om Winnie og sannhetskommisjonen
Winnie holdt Mandela-navnet oppe i folksbevissthet alle de årene han satt inne. I følge Per hadde Winnie en ekstremt viktig rolle. Og hun er svært populær blant folket. Men også en særdeles sterk dame. Dette ga seg tydelig til uttrykk under Sannhetskommisjonens utspørring av henne. Det er også en opplevelse som har gjort inntrykk og som fortsatt sitter sterkt hos Per. Per er med denne dagen og overhører en av de mest kjente replikkene hennes. Etter en lang dag spør lederen av kommisjonen til slutt: Winnie, vil du nå be om unnskyldning for det som skjedde? Hun sitter lenge før hun endelig sier; ”Jeg er lei meg, men jeg kan ikke be om unnskyldning. For sånn var det”.

Om sjokket og skyldfølelsen
Det var som om de hvite plutselig våknet opp til en forferdelig virkelighet. Mye skyldfølelse som nesten ble umulig for folk å leve med. – Plutselig så de hvite hvordan det egentlig hadde vært. Det var et sjokk for mange. De trodde hushjelpen bodde rett ved siden av, kanskje i litt enklere forhold, men ikke på den måten det viste seg å være. Hun sov jo under en busk. Det sitter igjen hos mange, sier Per.

Største utfordring nå
Hvis man leser avisa vil man tro det er rasisme og stammekonflikter som er det viktigste, men i følge Per er folk flest ferdige med det. Det er to ting som er gjelder; 1. Håndtere en fattigdom for 30-40% av befolkningen. Sør-Afrika er et moderne land med moderne industri hvor forskjellene blir større og større. De som ikke kan et annet språk har små sjanser for å komme videre, og de faller gjennom. Det andre Per mener er viktig er å klare å bevare en korrupsjonsfri regjering. Eller som han sier; – Hvis de klarer å holde et politisk system som er rimelig ”streite” så klarer de det andre også.

Mottakeransvaret som begrep og Sør-Afrika som perfekt eksempel
Da Per begynte i Norad i 1988 introduserte de et nytt perspektiv som resten av verden har fulgt opp etterpå. – Vi vedtok at bistand også skulle være noe det enkelte land skulle ta ansvar for, såkalt ”mottakeransvar”. Norge kunne bidra med kompetanse og finansiering, men mottakerlandet måtte selv ta initiativ til og gjøre tingene riktig. Sør-Afrika er det perfekte eksempel på dette perspektivet. – I Sør-Afrika hadde de alt og gjorde alt. Det var det som var så fantastisk. Norge hadde et sterkt politisk engasjement, var der og jobbet med regjeringen og finansierte de prosjektene de trengte, og for øvrig tok Sør-Afrika vare på seg sjøl.

Hvordan omgås folk – mye å lære
Per undret seg over hvorfor han ble så deprimert av å gå til jobben gjennom slottsparken i Oslo da han jobbet hjemme. – I Sør-Afrika kan man ikke gå på gata uten å hilse på og se på folk. I 8-9 tida på morgenen skal alle bare på jobb i Norge. Hvis du ser på en fyr så tror de du er ute etter noe. De har et helt annet forhold til det å omgås folk i Sør-Afrika. Per forteller om et folk som stort sett er veldig åpne. Så lenge det er fred så klarer folk seg bra i Afrika. De har levd i et stammesamfunn hvor alle passer på alle, prater sammen, og der alle er ”bror” uten å egentlig være det. Denne stemningen håper Per at de reisende merker seg.