Sigrun bestemte seg tidlig for å bli lege og fortest mulig ”komme seg ut med legefrakk og stetoskop for å redde verden”, som hun selv sier. Som ektefelle til en maskiningeniør dro hun til Nepal allerede i 1968. Gjennom skikkelig grasrot-arbeid fikk hun raskt tilpasset seg virkeligheten og måten man måtte kommunisere på for å nå frem. Hun har et stort hjerte for å gi andre styrke gjennom sitt arbeid.

Hun sier selv at hun har lært mest om bistandsarbeid gjennom å sitte på knærne med nepalske kvinner og diskutere hva som fungerer og ikke. Og Sigrun vet hva som er viktig. Sigrun har deltatt på alle nivåer av bistandsarbeid med fokus på globale helseinitiativ som vaksinasjon, helsetjenester, og hiv/aids . Hennes sterke engasjement og ønske om å stadig komme rundt neste hjørne har også gjort at hun har fått utrettet mye. Som pensjonist er hun fortsatt sterkt involvert i arbeidet og sitter som rådgiver for sjefen i FN´s aids organisasjon.

Hun har en helt spesiell evne til å trekke paralleller mellom våre egne liv og utfordringer her hjemme til de samme tematiske utfordringene som møter folk i Nepal. Eller som hun selv sier: bistandsarbeid er egentlig ikke så merkverdig; det er menneskers jobbing med å komme videre i sitt eget liv.

Hun gleder seg spesielt til å diskutere fremtidens bistandsarbeid sammen med de hun skal reise med. Hennes engasjement og optimisme kommer garantert til å smitte.

Om bistand, omfordeling og tilgang til tjenester
Sigrun er nysgjerrig på hva folk tenker om bistand, og hva det er. – For meg er verden egentlig mange ”Norge´er”, hvor alt handler om en omfordeling på en eller annen måte. Hvem skal ha tak i de skattepenga. Det er ikke nødvendigvis så lett å skjønne diskusjonene når sykehjemmet ditt ikke funker. Hun mener at mange av de debattene vi har her ligner på de som foregår ute. Temaer som fødselstjenester for eksempel. Hvor man skal føde barnet sitt og hvor langt det skal være å reise er absolutt et brennbart tema også her i Norge. I land som Nepal handler det om enda mer basale ting; hvordan skal du sikre at kvinner ikke bare etterspør fødselshjelp, men også at de har sjanse til å bruke tjenesten. I noen kulturer har Sigrun opplevd at svigermor nekter kvinnene å benytte seg av tjenesten.

Om det viktige samspillet og kommunikasjon
Det aller viktigste verktøyet for Sigrun er nysgjerrighet på andre. Og det brukes like flittig nå som da hun begynte som eneste utenlandske lege på lokalsykehuset i Nepal. – Du må prøve deg frem, ikke være utydelig på hvem du selv er, og være nysgjerrig på hvem den andre er. Sigrun er også fascinert av ordenes betydning og hvor enormt ulik tolkning det kan gi hvis man ikke avsjekker med den andre. – Det er ofte de samme ordene vi står fast ved, vi må pakke ut den type uenighet. Poenget er ikke å overbevise den andre, – men heller finne ut sammen hva som er det store spørsmålet som vi må løse sammen. Hun er ikke spesielt glad i formuleringen: ”for øvrig er det Norges mening”. Da setter vi oss fast i hver vår grøft.

Hva skal man se etter for å se resultater?
Sigruns aller beste råd i forhold til å finne resultater av bistandsarbeidet er enkelt: Du må spørre den enkelte. Hva var det som åpnet seg for dem? Utvikling skal gi større valgmuligheter, og gi større rom rundt seg. Hva har de sett av det? Det er liv som har endret seg vi skal se etter. Ikke gjøre det mer mystisk enn det. Og det er menneskemøtene Sigrun gleder seg mest til. Det er de som har sett bistand komme utenfra og som har meninger om hvordan det har vært. Og de reisende kommer til å treffe mennesker som har gått fra å være streikeledere til å nå være industriledere. Det blir spennende å høre fra dem hvordan livene deres har forandret seg.

Nepals stahet
Nepalerne er et stolt folk. Et folk som også drives av en sterk dugnadsånd. – Lever du i så bratte bakker har du også en sterk evne til å overleve. Da har du gått i motbakker før, og det kan vi ikke lære bort. Sigrun er imponert over de sterke lokale kreftene som har greid å opprettholde og videreutvikle så mye i dette landet. Sigrun omtaler landet som nå samler seg etter konflikt og revolusjon som et land i støpeskjeen. – De går gjennom mange av de samme utfordringer som vi har glemt at vi også slet med. Det er mye å relatere til vårt land, og Nepal er i ferd med å finne sin egen vei.

Styrket selvfølelse
Da Sigrun kom til Nepal var det et tydelig skille i befolkningen og ikke minst i grad av selvfølelse. Folk utenfor Kathmandu omtalte seg som de ”fra jungelen”, og hadde ikke noe særlig selvtillit. I utviklingen av et stort distriktsutbyggingsprosjekt overhørte Sigrun en situasjon hun mener beskriver mye av den styrke ”jungelfolket” etter hvert tilegnet seg. En mann som bodde i periferien, turte å reise seg i salen, midt under stormøtet og si; ”jeg skjønner ingenting av dette”. Hvorpå prosjektlederen spør tilbake: ”Hva er det du ikke skjønner?” Fortsatt oppreist svarer han; ”Jeg skjønner ikke engang hva jeg ikke skjønner”. – Det er modig å tørre å si det, forklarer Sigrun. Dette var en mann som visste hvem han var, og som rettet nakken og mente han hadde krav på å skjønne. Det er sånne perler man har med seg videre.

Den beste evalueringen
Det kan noen ganger være vanskelig å se hvilke resultater man får. Men det er også ganger hvor tilbakemeldingene fra de menneskene det gjelder er så tydelige at man jubler inni seg. Her er Sigruns beste eksempel; I fjellpasset utenfor Kathmandu-dalen hadde de lenge slitt med å skaffe nok vann. Først og fremst til bøflene, men også til seg selv. Det innebar utallige timers gange med tung vannbæring. Og bakkene er bratte i Nepal. Vannprosjektet Sigrun var med å utvikle ble prosjektet som snudde livet til befolkningen i landsbyen på en uventet måte. En dag hun satt på sitt kontor inne i Kathmandu fikk hun besøk av noen menn fra landsbyen som kunne fortelle følgende: – doktor, doktor – vet du hva som har skjedd? Før fikk vi nesten ikke koner til sønnene våre. Damene i hele distriktet synes livet her oppe var altfor tungt særlig fordi de måtte bære så mye vann. Men nå, nå byr de frem døtrene sine til oss! For Sigrun var det den beste evalueringen hun noen gang har fått. – Det betyr så mye for folk det å ha vann i springen, det forandrer liv. Slike grunnleggende endringer skal ta nærmere i ettersyn på reisen tilbake.

Om fremtidens bistandsarbeid
Sigrun er opptatt av at vi må tenke nytt rundt hvordan vi best mulig skal drive bistandsarbeid. – Den gamle modellen smuldrer opp, vi må finne nye løsninger som skaper inspirasjon og nye ideer på begge sider. Og Sigrun er opptatt av at man klarer samspillet mellom den praktiske erfaringen ”på knærne i samtale med de som vet hva som fungerer”, og evnen til å vinkle det opp til de store spørsmålene i de store foraene.